Hvis jeg med pistol mot hodet måtte navngi talen min, måtte det bli ”Et jentehjem”. Dere er alle sikkert kjent med det o så store Ibsen-verket Et Dukkehjem, hvis store misjon både var og ble en kvinnefrigjøringsgreie. Måten dette ble gjort på var å skildre en stilisert verden der mannen var alt, og kvinnen ingenting – denne utopien skal jeg ikke hefte meg ved særlig lenge, annet enn at rollene kan synes å være noe byttet på…
For et jentehjem er historien om kvinnen, mannen og tilværelsen – fra et mannlig perspektiv.
Det var en gang for veeeeldig lenge siden at det kun eksisterte tre vesener på jorden. Kvinnen, mannen og kvinnens alter ego; slangen. Disse tre levde lykkelige som få (glem for øyeblikket at de også var de eneste) i en gigantisk frukthave, med en buldrende stemme som daglig ga uttrykk for at eplene på det fineste treet skulle man holde seg langt unna. Det som imidlertid skjedde var at kvinnen og hennes alter ego slangen, slo hodene sine sammen og fucka opp hele dealen. Kvinnen spiste den forbudte frukten, og fikk til alt overmål lurt mannen sin til å gjøre det samme. Resultatet var at det lykkelige paret ikke var så lykkelige lenger, de ble nemlig kastet ut av frukthaven, også kalt paradis, for alltid.