Mine damer og herrer!
Dere vet jo hvor taletrengte vi kvinner har ord for å være? Hvorfor vet jeg ikke, for i virkeligheten nøyer vi oss jo som regel med å ha det siste ordet , foruten ett og annet i begynnelsen og noen få midt imellom! Ellers lytter vi bare andektig til hva skapningens herre har å si oss, akkurat som her i kveld. Den ene mannen etter den andre har lagt beslag på oppmerksomheten og først nå mot slutten våger jeg meg frempå. Jeg stoler på deres galante overbærenhet. Det er jo nettopp den, foruten de andre utmerkete maskuline egenskapene, jeg har til hensikt å hylle! Det blir snakket en del om likestilling nå for tiden. La oss håpe at det bare blir en overgangsordning. Nå har mennene hersket i verden siden skapelsen og det skulle bare mangle at det ikke nå var vår tur. Når vi ser på språket vårt har vi fortsatt en lang vei å gå når det gjelder likestilling. Jeg tenker da på misvisende uttrykk som en mannsalder - det er jo som kjent vi kvinner som lever lengst. Vi sier også i manns minne. Er det noe galt med hukommelsen til en kvinne? Det snakkes om å gå i fedrenes spor. Ble det ingen spor etter mor?