Mine damer og herrer!


Dere vet jo hvor taletrengte vi kvinner har ord for å være? Hvorfor vet jeg ikke, for i virkeligheten nøyer vi oss jo som regel med å ha det siste ordet , foruten ett og annet i begynnelsen og noen få midt imellom! Ellers lytter vi bare andektig til hva skapningens herre har å si oss, akkurat som her i kveld. Den ene mannen etter den andre har lagt beslag på oppmerksomheten og først nå mot slutten våger jeg meg frempå. Jeg stoler på deres galante overbærenhet. Det er jo nettopp den, foruten de andre utmerkete maskuline egenskapene, jeg har til hensikt å hylle! Det blir snakket en del om likestilling nå for tiden. La oss håpe at det bare blir en overgangsordning. Nå har mennene hersket i verden siden skapelsen og det skulle bare mangle at det ikke nå var vår tur. Når vi ser på språket vårt har vi fortsatt en lang vei å gå når det gjelder likestilling. Jeg tenker da på misvisende uttrykk som en mannsalder - det er jo som kjent vi kvinner som lever lengst. Vi sier også i manns minne. Er det noe galt med hukommelsen til en kvinne? Det snakkes om å gå i fedrenes spor. Ble det ingen spor etter mor?

Men vi sier mor Norge og fedreland, så der kan vi gå hånd i hånd. Vi har jo forresten hatt føringen lenge, usynlig vel å merke. Det sies at det bak enhver mann med suksess står det en utslitt kvinne, men bak hver fremgangsrike kvinne står det en forundret mann. Jeg fikk en bok til jul av en venninne: Absolutt umulige menn heter den, og den er ment som en jungelguide for kvinner som ikke er fornøyd med å sitte hjemme med en pose bamsemums, men som liker å løpe med ulver. Forfatteren mener at det er 168 forskjellige mannstyper vi bør skygge unna. Da kan man jo lure på hvem som blir igjen. I trygg forvissning om at ingen her i kveld vil føle seg truffet skal jeg her komme med noen eksempler på umulige menn. Vi har de som spiser hurtigmat hver dag - og elsker det. Så har vi de som elsker Strømsgodset over alt annet. Og de som ler av egne vitser. Videre vil jeg nevne menn som overhode ikke kan danse, menn som går med kondom i lommeboka og menn som bor hjemme hos mor etter at de har fylt tyve år. Men vi må heller ikke glemme de som bare lytter når det er ulyder i bilmotoren, menn som skryter av alt de gjør og de som bare leser sportssidene i avisen. Jeg håper ingen kjente seg igjen…

At mannen tidlig utvikler bestemte tendenser, forstår vi når vi hører om de tre smågutter som satt og pratet på trappa. Den ene holdt en brannbil i hånden. Han ville gjerne bli brannmann når han ble stor. Den andre hadde et lekefly, og han ville gjerne bli jetpilot. Den tredje hadde et bilde av Cindy Crawford. Og han ville gjerne være voksen! Når en kvinne er særlig hardfør, og tålmodig bærer alle prøvelser, sier vi at hun tar det som en mann! Det er da vel et utslag av vår beundring for det maskuline! Denne beundringen er sterk nok til å få oss til å skjule at mennene våre syter og klager som om de ikke hadde lenge igjen, bare de må holde sengen en dag på grunn av forkjølelse! Og så modige dere kan være. Det hender jo at dere kysser oss uten å be om lov. Bare la være å spørre sier jeg, for visstnok liker vi at dere som oftest er gentlemen, men ikke bestandig! La meg heller ikke glemme å rose dere for hvor flinke dere er til å få oss til å gjøre akkurat det vi selv vil. Det er sannelig en intelligensprøve av de aller hardeste, og den består dere med glans.

Fortjener så mannen en plass i samfunnet, i våre hjem, i våre hjerter? Ja, så absolutt. Vi kvinner må jo ha en å forbarme oss over. Det å vite med seg selv at vi hver dag utfører et humanitært arbeide når vi tar oss av mannen gjør at vi føler oss gode. Ja, kjære medsøstre, er ikke det jeg har sagt mer enn nok til å få dere med på en skål for mennene, overmennene, idealene og kameratene våre? La oss reise oss å utbringe en skål for alle gentlemen som måtte være tilstede!

Mannfolkene lenge leve!

Herrenes tale